Hva Gud er

Fra gammelt av er Gud oppfattet som en treenighet av Faderen, Sønnen, og den Hellige Ånd. Da Jesus Kristus er Sønnen, er Jesus Kristus nødvendigvis Gud. Hvordan Treenigheten skal forstås er ikke så lett å få tak på. En kan nesten ikke gjøre et bilde av Treenigheten, for Gud er ikke en ting, og om en tenker på Treenigheten som far, sønn, og mor, så utelates datteren.

Videre må vi oppfatte at Gud også er tosidig, ved at Gud på den ene side står over alt på jord, og på den annen side er livet på jorden. Gud både er i Himmelen, og rår, og Gud står for jordens utvikling, ved å virke. Og Gud er én. Intet kan føyes til eller trekkes fra Gud, og Gud er bestandig og evighet. Hva som kan sies om Gud, uten at vi nytter bilder, som alle kan diskuteres, er at Gud i Norge er vær. Gud var, er og blir væren, og det gjelder å gjøre Gud gjeldende. Vår væren er det som frelser oss. Væren er personlig, og væren kan deles. Væren er livet i enhver av oss. Været illustrerer hva Gud kan være.

I det gamle Israel var der flere navn på Gud. Disse navn var sider ved Gud som i øyeblikk var opplagte, eller det var i øyeblikk betimelig å peke på at Gud var sånn, men ett navn peker seg ut, og det er Jehova. Hva Jehova betyr er «Jeg Er». Navnet Jehova er altså «Jeg Er» i ett ord. Saken er at språkene fra begynnelsen av ikke hadde subjekt, predikat og objekt, slik som de moderne språk har det, og fikk det etter Kristus. Man tenkte seg person som et værende man benevnte, med egenskaper og ferdigheter, og man omtalte seg selv i som hva vi i dag kaller tredje person som noe utøvende, altså som et utøvende. «Ord» på latin er «verbum», altså benevnelse av noe utøvende.

Jesus Kristus la til rette for utviklingen i retning av subjekt, predikat og objekt i første rekke ved sine lignelser, og dernest ved at han omtalte Treenigheten etter sin død, som gjenoppstått. Treenigheten er subjekt, objekt og predikat. Treenigheten er tro, håp og kjærlighet. Faderen er tro (subjekt), Sønnen er håp (objekt), og den Hellige Ånd er kjærlighet (predikat). Tenker vi Treenigheten er det en materialistisk orientering vi har. Etter Aristoteleles er den materialistiske tanke at stoff utvikler seg til å bli en form:

Stoff - Bevegelse - Form .

Vi kan tenke oss at treet, ved rot, stamme og krone, illustrerer den materialistiske tanke. Vi kan tenke oss såkornet som slår rot og vokser til å bli en vekst. Veksten er vesenet, eller formen, som blir til. Motsatt den materielistiske orientering står den idealistiske, hvorved vi, etter Platon, forestiller oss at formen, som ide, nedfeller seg i materien:

Form - Stoff .

Bildet vi kan nytte er himmelhvelvingen som ved lysene og ved regnet gir jorden liv. I menneskekroppen er de to orienteringene avbildet ved at den idealistiske orienteringen kjennes igjen ved forholdet mellom sinn og legeme, og den materialistiske orientering kjennes igjen ved forholdet mellom hjerte, kropp og blod. Hva som forener materialistisk og idealistisk tankegang er Sønnen. Og Jesus Kristus nyttet vintreet som bilde på seg selv. Avkommet av vintreet, og krone på treet, er bladverk og frukt, som er datter og sønn. Frukten er det som gir nytt liv, ved at den faller til jorden og slår rot. Sønnen er det som forener de to idemessige orienteringene. Sønnen forener ham og henne. Sønnen er det Gud er ett ved. Jesus Kristus var Ham.