Her er en samling dikt.
|
DU MUSE
|
|||
|---|---|---|---|
|
Hei, muse, verden ille er, nå er det faktisk trangt. Den elv som en gang var så kjær er strupet, kraft forlangt. Ved bekker små vann utløp får, men nok er ikke det. Det fitness er som praksis rår, og ingen kjærlighet. Men jeg vet du er full av liv. Ditt øye er et lys som er den stjernehimmels giv, som av det høye bys. Du er så nydelig, så fin, så fager at en vil din kilde ha som trangen sin, og høre mynden til. Og du er fjellets vann i støp. Det kryr av usagt fro. Og du er rinne lagt i løp. La springen i deg gro. Snart komme vil en dag da en å være får seg selv. Jeg gleder meg til å se den; Se elv, og himmelsk hvelv. |
|||
|
|
HVA DET BLE TIL
|
|||
|---|---|---|---|
|
I minnet om det mye strev, der er en lyst som sier: Lev! I skinnet av de mange tap, der er en kraft som sier: Skap! Til tross for kort til komme og de smås krav til å gå i tog; til tross for alt som hemmet ble: Der er en makt som sier: Le! Jeg vokste ved all fåfengt flid. Jeg vokste ved all spott og strid. Min evne over alt står fritt. Som emne er jeg bedre blitt. Så; vinn og tap med samme sinn! Og glede få ved hvert et trinn. Om den å miste og jeg fikk, jeg var en feil i guddoms blikk. Men, jeg fikk skuldra ut av ledd. Mot følgene hjalp intet pledd. Den Satan ga meg ille som ble sorg ved hva det avstedkom. Om enn så er jeg kommet langt. Fysikk gjør elveløpet trangt. Men livet i og ved meg selv går stadig vekk fra bekk til elv. Så, vannet strømmer ei som før. Jeg er ikke, som engang, før. Men Ånden i meg gir meg lyst: Jeg fører fisk til landets kyst. |
|||
|
|
BARNET
|
|||
|---|---|---|---|
|
Se, den lille hånden favner rundt den sko som foten gavner. Større, esken, voksen mener. Barnet mener pappen tjener. Voksent øye måler, teller, anslår, før det dommen feller: «Esken er jo størst, min venn!» Barnet kniser: «Nei, – så, men!» Denne glede, uskylds rene, kvalitetens kilde, ene, var den lyse sans for vesen, før på måten man ble kresen. Preget ei av mål og tall; barnet ler til vesenets kall! Sko er skinn for ømme føtter, og den tynne eske støtter. Barnets fine dømme stemme: Det vet kjært å ikke glemme. Hør, en kvitring lystig ringer ved hva gaven faktisk bringer! Hør, det muntre, lette, milde, som har sansen for det gilde! Fort, ved kvantitetens slør, glemmes fjær for nebb og klør. |
|||
|
|
NY FRISK
|
|||
|---|---|---|---|
|
En løvetann blir klippet ned. Men, roten ligger trygt, et sted. Så viser den seg en gang til. For, det er hva en blomst jo vil. På plenen er der mange så, som prøver seg, til værs vil gå. Men denne gang med krone først. Av alle ting er vettet størst. De sjokker blomstring, sjokker vekst. De vil ikke sin død. En ser det. Ei er det komplekst: Ei skinnet er, men glød. |
|||
|
|
DEN HELLIGE ÅND
|
|||
|---|---|---|---|
|
Den Hellige Ånd, hva er det? Er kjærligheten til å se slik at den blir som en person? Er dette vår religion? Se mødrene die ved bryst. Se losene lede langs kyst. Se barnet la seg fange i en favn som tilkjennegir vi. Vi ser etter ånd som gjør fint, – som ikke gjør flau og forpint. Ved omsorg og ved kjærlighet vi skimter, og ser, herlighet. |
|||
|
|
PSYKIATRIENS RASJONALE
|
|||
|---|---|---|---|
|
En trenger ingen klemme. Nok er at en er gal. Men ei får det bestemme. Det lyves i journal. Man lyver i journalen. og gir en intet valg: En må se an skandalen, og tilby ei for salg. Der i journalens gjemme er synet på en gitt. Ved løgn om en å fremme man gjør til svart alt hvitt. Det nitrist er, og ille, at det nå slik er fatt. Man vil ens smil forspille, ved forholdsregel tatt. Man vil ens smil forspille ved vond å gjøre en. De vil ei ha oss snille. Det er vel hensikten. |
|||
|
|
FATT MOT
|
|||
|---|---|---|---|
|
Det var vel aldri meningen at skulle være eningen den vei Gud gir å vandre på, – for ulik vei er til å få. Den nydelige vårveien er nettopp ikke kystleien, men er så at å finne den, og ta seg fram, er meningen. En fristes til å verden gi det kall det er å noe bli. Men vi er alle ment å få vår heder, egen vei å gå. En fristes til å bytte bort sin oppgave, for å bli gjort. Men, går vi sammen, blir det fag. Og, dåre er ei til behag. |
|||
|
|
SVART OG HVITT PÅ JORDA
|
|||
|---|---|---|---|
|
Skjæra går ei i skogen når den går på jakt. Det å være i skjæret, og ta det i akt, er hva skjæra gjør, svart og hvit som skjæra er. Det er tydelig at den det åpne er kjær. Og den tjell, som er svart og hvit også, vil ei gå i søkk, over randen. Den saken er grei. Den er der, rundt omkring, at den vokter i mak. Og om den går der inn så er skjæra dens sak. Sånn er det med det svart-hvite, funnet på jord. En må peke på, og en må få det på bord. Dette svart-hvite er ei nødvendig for alt, til å sky eller hedre ethvert vesen kalt. |
|||
|
|
SKUET
|
|||
|---|---|---|---|
|
Det blikket er så kaldt og klart, og fatter ikke snilt og rart. La synet være mildt og ømt og fatte ting som var det drømt. Som ulike vi er så små. Unik, så vil en lykke få. Som kvalitet ta nesten fatt. Og sikkert fattes der en skatt. |
|||
|
|
ELV SELV
|
|||
|---|---|---|---|
|
Det er sånn, med den rennende elv, at på vei vil den gjøre det selv. Og dens makt gis av hellet som rår. Og dens styrke av vannet den får. Og det ordner seg for den som fin gir seg villig som drue blir vin. Da er utløpet aktet konkret, så for realist, som for poet. Uten kjærlighet, imidlertid; uten omtanke, omsorg og flid, hjelper fint lite virke og stas. For, en utarter ved allslags fjas. |
|||
|
|
INNENFOR
|
|||
|---|---|---|---|
|
Ta deg i akt, så du ikke går heden. Ta deg på tak, så du ikke går lei. Ta deg i vare, så du nærer gleden. Vær deg bevisst, der du går på din vei. Tenk deg om, når sola virkelig steker. Tenk deg om, når det er fort gjort å gli. Dette er rådet, på hva målet peker: Se deg for – det er hva det har å si. |
|||
|
|
SØNNEN FORKLARER
|
|||
|---|---|---|---|
|
Ved mor er gitt meg ett å bli som gyldig blitt min mor vil fri: Den kvinnens savn ble til mitt navn forsto jeg da jeg ble til gavn. Ved fedrene er gitt en bønn, et håp til meg som deres sønn: En byrd i gjennom nakken går. Som myndighet av Gud den rår. Min byrd er den bestemmelse jeg akter ved min vemmelse. Det savn som jeg i verden er vil løse mors bekymringer. Som skapt av mor og gitt av far samtidig skal jeg være rar ved Gud som viste tro og håp ved mor sin svøp og far sin dåp. |
|||
|
|
SANG TIL VÅR ALLEMANNSMUSE
|
|||
|---|---|---|---|
|
Atter nå er det, allemannsmuse, så der at jeg må tenke på deg, og på hvor du er. Jeg vil se deg om ikke så lenge, jeg ber. Er det virkelig sant kva jeg mener jeg ser? Jeg ser nåde som elv på den utpinte jord vekke lyst og forløsning ved de mange ord, jeg ser sola som aktes bak skyhvelving grå som gir lys og oppmuntring for enhver å få. Jeg ser fjellene kneise i frigjort honnør til de daler de vokter, og som modig tør, jeg ser løva i Norge, med glans ifra nord, vende ryggen til verden, og til Moder Jord. Jeg ser deg i din barndom en skikkelse få som er ren, som er frisk, som er lett å forstå, der du springer omkring og ved lek gjør deg klar til det liv du ved Norge sin vår får, som rar. Og jeg håper at så blir det til, ved min gang der i sinnet, og ved all min vørdnad og sang. Du er gitt meg som akt og som lykke, så kjær. Og, du, akkurat nå ingen er meg mer nær. |
|||
|
|
MISANTROPENS RØST
|
|||
|---|---|---|---|
|
Jeg venter på at tid skal gå, som i jeg ei er med. Jeg heller vil tid høre til når tiden finner sted. For, tiden vi nå lever i er ikke god for meg. Av allslags tull er tiden full. Så, en må passe seg. En dåre må for liv å få, jeg passer ikke inn. Men tiden vil jo komme til at enden da er svinn. Så sitter jeg og kjeder meg mens livet går forbi. Og tenker at det er så fatt at jeg misunt, vil bli! |
|||
|
|
VEI Å GÅ
|
|||
|---|---|---|---|
|
Der ingen vei er til å gå som er for enhver til å få. Bestemmer en hva kjærlig er så vil en dåre, er en kjær. Jeg snubler litt, og feil jeg går. Kan hende slik jeg veien får. Som søkende min vei, min plass, jeg orienteres ved kompass. Jeg går min vei i dette liv og akter mitt, og akter giv. Og kanskje tolkes feil, et sted. For, kartet er ei alltid med. Kompasset verden Kristus ga. Kompasset er kva Kristus sa. Jeg lar det alltid være med. Kompassnålen er låst mot fred. Jeg holder høyden. Leir jeg slår opp der jeg vann og hvile får. Min vei er ikke bein og strak. Den er hva som gjør ryggen rak. |
|||
|
|
HÆLEN
|
|||
|---|---|---|---|
|
Hill deg, er et gammelt ord. La oss få det opp på bord! Heil og sæl er også ett. Hva er dette folkevett? Hælen er det – hva som er. En er stødig, på den der. En er hel om en på hæl står. Sånn er det. Heil og sæl. |
|||
|
|
TAKK FOR DITT BLIKK
|
|||
|---|---|---|---|
|
Når jeg rusler i skogen og jeg liker meg, da det skinner fra solen, og jeg går med deg, og jeg skuer ditt blikk for all vekst som der er som kan plukkes og spises som nyttevekst kjær, blir jeg var på det fine som øyeblikk gir, der vi finner og plukker dem, sinnet de frir. Og jeg takker Vår Herre for stunder jeg fikk sammen deg og i kraft av ditt utsøkte blikk. Det er ulikt, i skogen, alt hva som er grønt. Ikke alt er, men noe er virkelig skjønt. Og du evner å finne det, lete det fram. Det er sånn at jeg må se på med en viss skam. |
|||
|
|
EI KJØRETØY
|
|||
|---|---|---|---|
|
Der er stilige biler, og kvinner og klær. Og en vet ikke hva en skal si om det der. Men den bilen er ikke av kjøtt og av blod. Og kan ikke som hun være kjærlig og god. Og bil kan ikke smile, og kan ikke le. Det er forskjell på kvinne og bil, tør jeg be. Så, må en være varsom om kvinne går tom. Nettopp det. Er en ei, er en virkelig dum. |
|||
|
|
VEKSTEN
|
|||
|---|---|---|---|
|
Om alle gode ting er tre, det fjerde følger gjerne med. Ved treet som lar løvverk bre, det fjerde frukt er. Der gis ed. Ved roten og ved stamme steil, ved treet er der ingen feil. Og løvverket gir syn til sagn. Men frukttre er til særlig gagn. Det treet gitt er å gi frukt. Det treet nyter godt av tukt. Og sånn er det vel med enhver: Forbannet veksten herlig er. |
|||
|
|
DET KLASSISKE
|
|||
|---|---|---|---|
|
Det klassiske er hva som stadig forynges. Ved blikk for det skjønne vil verden bli til. Guds salmer gis stadig sted der de kan synges. Antikkens formening blir gjentatt, med stil. Museer har skatter vi stadig vekk ærer. I bygd som i by holdes gammelt i hevd. Kafeer får oppskrifter som en seg lærer, og klassisk er smaken, og stil etterlevd. All litteratur som er klassisk vil tjene. Hvert dikt som er klassisk vil undringen fri. Hvert bygg som er klassisk har rot i det pene, og klassisk er buksene kalt dongeri. La ei Coca Cola få klassisk å være. La smaken av cola få klassisk å bli. La klassisk få være den ånd som lar bære; den amerikanske, som cola lot fri. Det vakre, det gode, det skjønne vil gjentas. Forenes vi vil i hva som gir oss fryd. Og noe er guttens, og noe er jentas, og noe litt fremmed, – som er, mye lyd. |
|||
|
|
SANG TIL FRAMTIDEN
|
|||
|---|---|---|---|
|
Kjære framtid, jeg så deg en gang i ditt ess, da du ikke for blikket var mye til tess, men da du ga til syne vidunderlig vidd. Du gikk inn i deg selv med hvert øye forvridd. At jeg elsket deg da, er en påstand for veik. Jeg så latter, og lys, jeg så sommer og leik. I ditt sinn er der noe jeg undrer meg på. Og jeg gleder meg til påny ditt blikk å få. Kjære framtid, du er som en drøm av i går, som jeg ikke vil slippe, som hjertet mitt rår. Når du smiler, ditt smil er et avkom blant fler. Men det er noe med det. Det er mye mer. Det er underlig, livet vi lever, hver dag, og det var ikke morsomt, om livet var fag. Jeg vil akte deg, kjenne deg, få deg på gli og slik lære hva liv er i din fantasi. Jeg ser for meg at en gang vil verden oss gi som en lykke, at du kommer, frisk, for å bli. Du er ven, du er vakker, for syn er du fryd, og min drøm er hva enn det er du gir til lyd. Der i morgen, i morgen, er også en dag. Vi er nett kommet dit at vi sinnes, i lag. Og jeg vil kanskje gråte, ved minne å få. Men, at jeg deg forventet vil jeg komme på. |
|||
|
|
HVA DIKTET ER
|
|||
|---|---|---|---|
|
Et dikt kom aktsomt med et navn som sa det var til et slags gavn. I hendene var intet svar, men sjelen gjorde saken klar. Det sa ikke: «Jeg elsker deg!» Det sa ikke: «Gjør du som meg!» Det åpnet mørkets vindu opp, og der, en stjerne, helt på topp. For dikt er åpenbaring gitt, et glimt av hva som enn er blitt. Og dikt er resonans. For meg gir diktet å se lyst på vei. Og noe faller hjertet i. Det kan det gjøre, sant å si. Vi kaller det vel poesi, da intet bedre er å gi. Og noen leser, glemmer fort. Mens andre tas av diktet bort. Det ikke så av diktets vis, men av hva sjelen gir til pris. Hvert menneske lar bære trang, et sovende rim av ens sang. Og noen ord vet mer om oss enn hva de vet som med oss sloss. Og kanskje finnes diktet ei i blekk eller papir på vei. Kan hende lever det i stikk vi gir og får i øyeblikk. For dikt er åpenbaring gitt, men aldri hele synet blitt. Og dikt er resonans, så er. Et ekko, da en er det kjær. Når de er sagte, alle ord, begynner hva en fikk på bord. Og der, i stillheten, en er. En fred å få er mulig der. |
|||
|
|
LYSET EN SER
|
|||
|---|---|---|---|
|
En setter lampen noe fram, og setter lyset på. Og lyset kommer, som en dam, et sted for en å få. Og det er bra, og ikke galt, på lyset slik å se. En bader i det, som befalt. Ei grilles, tør en be. Så slukkes lyset. Minnet er at lys er av og på. Da er Gud denne verden kjær ved skinn på sted å få. |
|||
|
|
JEG ER
|
|||
|---|---|---|---|
|
Det er dikter jeg var, er og blir, føler jeg. Så, hva enn det er som skjer, der har verden meg. Når jeg fra dette liv engang går, og blir ånd, det som dikter er jeg til den form knytter ånd. Det er greit å ha det på det rene, iblant. Dette er hva som om meg i verden er sant. Denne stand vil jeg akte og nære som min, så får Gud se til at jeg som dikter blir fin. Jeg kan tegne og male, og lage musikk. Det å være befal også engang jeg fikk. Og jeg sinnssyk ble. Det også er et slags jeg. Men som dikter det er jeg utvilsomt er meg. Og så går det en time, og jeg tenker så: Er det meningen at en i livet skal få en slags rolle å ha, posisjon å stå ved? Og så smiler jeg bredt til min tanke om fred. |
|||
|
|
DIKT FOR VAKRE JENTER
|
|||
|---|---|---|---|
|
Jeg tar henne ved hånden, og vi vandrer hver vår vei. Og, likevel, som i et tog, vi enes, hun og jeg. Jeg holder hånden hennes og Å gjøre er min lyst. Der er en liten dialog. Men ellers er det tyst. Jeg sier, du min kvinne, skal vi alltid være så at en vil være jovial men smak er til å få? Hun ser på meg, og sir lett, at smak er òg behag. Så, glem din tanke. Ta til vett. Her aktes intet fag. Jeg tenker på det. Sier så: Du er en drøm å få. Hun kniser, sier, la så gå: Den tanke i deg rå! |
|||
|
|
SANG TIL TOYAH
|
|||
|---|---|---|---|
|
Takk Toyah, for ditt muntre blikk, for skuet, og det smil jeg fikk. Du ga meg lyst på veien min. Du er for meg en tanke fin. En tanke fin kan bli en drøm. Jeg ser Guds nåde, snill og øm. Jeg ser meg ved din side gå og endelig min ære få. Vel er det en ren utopi å tenke seg den tilstand i. Men noe vil i tanken rå som ikke til å oppnå. |
|||
|
|
KLOSSMAJOREN
|
|||
|---|---|---|---|
|
Jeg laget meg en klossmajor. I den en egen evne bor: Ved klossen gjøres alt til sak. Så, alltid har den ryggen rak. En skrue løs i hodet har den ting, sånn at den er litt rar. Og hull i hodet har den, slik at den er ingen annen lik. Den er et vis på en – to – tre, hvor overkropp lar grener bre. Og hodet krone er, og frukt. Slikt er for klossmajoren smukt. Men hva en hæl er, vet den ei. Og, ryggen rak er aldri lei. Og, det å være hjertegod er rart når kloss er det, og blod. Så, jeg må strides med den ting, som finnes, faktisk, rundt omkring. For klossmajor er allting lett. Han tenker klosset, rett og slett. |
|||
|
|
USKYLD
|
|||
|---|---|---|---|
|
Plaget av normer, av skikk og av sed, fort gitt å hykle og dåre, uskyld alene er hva som gir fred. Uskyld er frihetens åre. Uskyld er frelse og uskyld er fred, frelse fra frykt og fra møye, fred ved å grunngi den skikk og den sed andre må akte så nøye. |
|||
|
|
HAREN OG SKILPADDEN
|
|||
|---|---|---|---|
|
«Klar, ferdig, gå!» Og lett å be, en hare springer lett av sted. Den teller én, så to og tre; for der i løpet får den fred. Den har et mål, den synes trygg. Et hjem som ferden er, bestått. Men skilpadden har på sin rygg det lune skall, som ferden fått. Den teller en, så tre og to. Den tenker hjem som skallet i. Den hare vil i farten bo, og vinne løpet, vinner bli. Den hare løper lett på tå. Og tenker på hvor hen den vil. Mens skilpadden vet hjem å få er skall som i den hører til. Den tid det tar var hares blikk. Den tenkte på klar, ferdig, gå. Klar, gå, så ferdig padden gikk. Og først i mål var til å få. Den vant før noen kom i mål, for hjemmet følger hvor den er. Den hare når sitt mål med gnål. Den hvite strek er bare der … |
|||
|
|
HVA GUD KREVER
|
|||
|---|---|---|---|
|
Å være snill er hva vår Gud har gitt enhver som Herrens bud. Å være snill og være grei er rett å være på sin vei. Å vise kjærlighet er så at det er myndighet å få. Og kjærlighet da som en elv så nesten får å bli seg selv. Ens hjerte kreves. Det gir blod, så, en må være hjertegod. På treet kjennes frukt og grønt. Er det ei friskt, er det ei skjønt. Vær ren og pen og snill og grei. En får ei til om en er ei. Vær Herren tro, og vis din tro! I deg vil da Vår Herre bo. Si takk i hjertet, takk i sinn for liv og rødmen i ditt kinn. En prøve er et liv som gitt. Anledning, er hva det er blitt. |
|||
|
Innhold
- Barnet
- Den Hellige Ånd
- Det Klassiske
- Dikt For Vakre Jenter
- Du Muse
- Ei Kjøretøy
- Elv Sev
- Fatt Mot
- Haren Og Skilpadden
- Hva Det Ble Til
- Hva Diktet Er
- Hva Gud Krever
- Hælen
- Innenfor
- Jeg Er
- Klossmajoren
- Lyset En Ser
- Misantropens Røst
- Ny Frisk
- Psykiatriens Rasjonale
- Sang Til Framtiden
- Sang Til Toyah
- Sang Til Vår Allemannsmuse
- Skuet
- Svart Og Hvitt På Jorda
- Sønnen Forklarer
- Takk For Ditt Blikk
- Uskyld
- Vei Å Gå
- Veksten
Kontakt informasjon
ADRESSE
Anders Woje Ellingsen
Rådyrveien 25 B
7082 Kattem
TELEFON
+47 905 59 772
E-POST
poet.on.view@gmail.com
PROSJEKT
Informasjon
Mitt navn er Anders Woje Ellingsen. Jeg ble født i 1963 i Trondheim, og jeg er bosatt i Trondheim. Jeg er opprinnelig militært utdannet men er i dag uføretrygdet og erklært sinnssyk. Jeg har skrevet dikt i mange år men har ikke fått utgitt noe. Siden 2014, omtrent, har jeg publisert det jeg har skrevet på internett, på egne nettsider, men nå har jeg tatt det meste ned. Mitt verk på internett er å finne på Trixnix.com.Jeg ønsker å utgi denne samlingen med dikt, og imøteser henvendelser, i så måte.
Alle dikt er av og ved Anders Woje Ellingsen ved det registrerte varemerket Vaksinius.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Takk for din kommentar.
Her er noen emojis du kan bruke (kopi og lim):
🙂 😊 😌 😃 😄 😛 😶 😐 🙁 😟 😕 🤡 🍓 🍒
😮 😯 😪 😉 😢 😥 😦 😓 😏 😒 👱 👱♀️ 🧒 👧
❤️ 💛 🧡 💚 💙 💜 🤎 🖤 🤍 💔 🔔 🌞 🌙 ⭐️
👍 👎 🌼 🌻 🌹 🌷 🌸 🌺 💐 🏳️ 🏳️🌈 👒 🎩 ✨ ⛄