Legalitetsprinsippet

La oss erkjenne at der er to typer mennesker i verden. Det at vi er to slags mennesker i verden er en kontroversiell påstand. Men slik er det. Vi ble ett av to ved fallet. Ved fallet gjorde vi noe som stred med Guds forventning til oss. Vi begikk en synd. Og vi ble klart gjort oppmerksomme på at vi hadde begått en synd ved at samvittigheten vår fortalte oss det. Dette fallet fant gjerne sted i ungdommen. Som barn er vi uskyldige, men i ungdommen vekkes begjæret til live, og ved å tilfredsstille begjæret begikk vi en synd. Hvordan vi forholdt oss til det etterpå avgjorde om vi ble det ene eller det annet slag i verden. Den kristne vil omvende seg. Vedkommende vil forbanne seg selv og søke Gud i oppriktig anger og fortvilelse, og Gud vil tilgi ham og gi ham fred. Han vil dermed bli ansvarlig og pålitelig. Det andre slaget, taperen, vil ikke omvende seg. Vedkommende vil ikke virkelig forbanne seg selv men vil bortforklare det han gjorde eller forsøke å pynte på saken. Slik blir han stående i synden. Det vil være naturlig for ham å synde og han vil regne alle andre for å være som han selv er, altså for å være uforbederlige syndere. Taperen vil skylde på naturen eller på kulturen og dermed unnskylde seg selv. Han blir syndens trell ved det at synden har fått makt over ham – han trenger til å forklare synden som noe naturlig eller som noe normalt. Han er blitt en taper der ved.

Fallet i menneskeheten fant sted ved Adam. Og i skapelsesberetningen leser vi at to ætter gikk ut av fallet, nemlig kvinnens ætt og slangens ætt. Og, heter det, de to er hverandres fiender.

Kvinnens ætt, som er Menneskesønnen, altså det som kom til å bli den kristne, vil etter fallet bli ansvarlig og pålitelig. De som tilhører ætten vil angre sin synd og påse at de aldri igjen havner i den situasjon at de fordømmes av Gud. De vil stå for all sin gjerning og avvise enhver påstand om at de egentlig er syndere. De vil være rettferdige. Slangens ætt, på sin side, altså taperen, vil etter fallet bli simpel. De som tilhører ætten vil unnskylde seg ved en psykologisk eller sosiologisk forklaring og de vil lage all verdens teorier om hvordan mennesket egentlig er fattigslig og simpelt og ute av stand til å være syndfri. De vil lage en teori om at mennesket i utgangspunktet både er godt og ondt, altså samtidig drevet av en kjærlighetsdrift og en dødsdrift, og de vil påstå at de ved fornuftens hjelp er i stand til å gjøre gode gjerninger. Innimellom. Men de vil påstå at alle mennesker har det onde i seg. De klarer ikke å forbanne seg selv etter fallet.

For den kristne er det naturlig å gjøre godt. Vedkommende er som en gren av det treet Sønnen er stammen i og vil i kraft av sin sjel alltid være ansvarlig og pålitelig. Taperen, på sin side, vil ofre gode gjerninger. Det er egentlig unaturlig for ham å gjøre godt og han vil ofre gode gjerninger på et eller annet godes alter i kraft av sin samvittighet. Han mener at mennesket i utgangspunktet er både godt og vondt men at det tilfredsstiller Gud, og oppnår evig liv, ved å velge det gode framfor det onde. Hva vedkommende egentlig gjør er imidlertid å hykle eller å dåre. For hans hjerte er ikke godt.

Når taperen kommer i maktposisjon er han farlig. Han vil bedømme alle andre slik han oppfatter seg selv, og slik han oppfatter det som utillatelig å gi seg selv frihet vil han mene det er utillatelig å gi andre frihet. For hvis folk gies frihet, mener han, vil de forfølge sitt elendige hjertes begjær. Beskyttelsen mot taperen er legalitetsprinsippet. Legalitetsprinsippet er innstiftet for å gi alle frihet. Om legalitetsprinsippet gjelder kan ikke taperen true folk til å dåre. Hva han mener om folk, og om hvordan de bør være, er helt uinteressant om legalitetsprinsippet gjelder, i det hva som bedømmes er de faktiske handlingene folk gjør.

Behandlingen av sinnssyke er det typiske eksempel. Taperen mener at den sinnssyke, ved sin manglende evne til å mestre, er satt ute av stand til å ta seg selv i akt. Og hvis han ikke er i stand til å ta seg selv i akt så har han fått frihet til å forfølge sitt elendige hjertes begjær. Det er ingen ting som stopper ham, menes det, fra å handle ondt. Og således må den sinnssyke tvinges til å ta seg i akt. Taperen vil således etablere en makt som bestemmer over den sinnssyke ved å regulere friheten hans og taperen vil sløve ham, mekanisk eller med medikamenter, for å eliminere den naturlige drivkraften i ham. Den kristne, på den annen side, vil fordømme en hver slik myndighetsutøvelse. En hver bør stå fritt til å hevde sin natur om enn handlinger hindres. Legalitetsprinsippet sikrer at så skjer. Den kristne vil på det sterkeste avvise at han må mestre seg selv og han vil på det sterkeste avvise en hver tapers trang til å mestre seg.

Behandlingen av sinnssyke er altså det typiske eksempel. Men også i behandlingen av alminnelige borgere vil taperen, i maktposisjon, opptre som en mester og forlange at folk tilfredsstiller hans skjønn. Han vil det i kraft av sin ekspertise, som for ham og for andre tapere beviser hans evne til i alminnelighet å mestre – til å ha kontroll på seg selv. Og således vil han ikke bare stille krav til hva undergitte skal gjøre men også til hvordan de kvalitativt skal være. Legalitetsprinsippet er det institusjonaliserte hinderet mot slik myndighetsutøvelse.

Taperen vil altså i livet – for andre – etablere den kontrollen han mener å ha over seg selv som en uforbederlig synder. Han vil insistere på nødvendigheten av et superego. Taperen er redd for all naturlighet. Taperen vil lamme sinnssyke. Legalitetsprinsippet hindrer at det skjer. Prinsippet ble i hedenske folk innstiftet av Jesus og prinsippet er helt avgjørende for opprettholdelsen av rettsstaten.

La oss ta et annet perspektiv på legalitetsprinsippet.

Før i tiden, for lenge siden, var vi redde for herskerens øyne til oss. Herskeren kunne utøve vilkårlig makt. Han kunne anholde og fengsle uten lov og dom. Han kunne overta eiendom og redskaper som han lystet. Han kunne rekvirere arbeidshjelp og menn til krigstjeneste ettersom han trengte. Det gjaldt altså å holde seg på god fot med kongen eller keiseren. Det var viktig å stå på god fot med kongens lakeier. Det gjaldt å innynde seg.

Det endret seg ved Kristus. Etter Kristus bryr vi oss fint lite om hva kongen egentlig mener om oss, det som betyr noe er at vi er lovlydige. Er vi det får vi være i fred.

Vi skiller mellom person og sak. Kristus hudflettet fariseerne og de skriftlærde for å hevde at hvis du sverget ved alteret så betydde det ingen ting. Men hvis du sverget ved offeret på alteret så var du i følge fariseerne og de skriftlærde bundet til å holde din ed. Med andre ord: De skriftlærde og fariseerne mente at hvis du sverget din hengivelse til personen, altså til alteret, så betydde det ingen ting. Men hvis du sverget din hengivelse til saken, altså til offeret på alteret, så var du bundet. Slik mente fariseerne at de kunne drive skuespill overfor herskeren uten at det betydde noe. De mente seg å være forpliktet bare hvis de sverget til saken. Jesus kalte dem dårer og blinde. Og Jesus sa at hvis du sverger ved alteret så forplikter du deg til alteret og til alt som ligger på det. Med andre ord: Sverger du din hengivelse til person så er du bundet til personen og til all denne personens sak.

Det at det så er har konsekvenser. Det betyr at vi blir redde for å dåre. Vi blir redde for å innynde oss overfor person fordi vi er redde for derved å måtte stå for personen og all denne personens gjerning. Således er dette legalitetsprinsippets grunngivning. Vi er ikke ment å skulle dåre kongen, fordi om vi så gjør, så gjelder vi oss til kongen og til alt han står for. Vi skal være selvstendige. Barmhjertighet er hva Gud vil ha, ikke offer. Ved øyentjenere å være vil vi ofre våre gjerninger og handle slik det lønner seg. Slik vil ikke Gud ha oss.

Men en ting er hva folket i så måte hevder. En annen ting er hva makten, altså kongen, mener. Også sett fra denne side skylder vi Jesus legalitetsprinsippet.

Jesus ble brakt fram for Pontius Pilatus av rådsherrene og av prestene som i sin tid hadde fått Jesus i hende av Judas. Pilatus prøvde å forhøre Jesus. Og han ble redd ham.

Pilatus mente seg å kunne utøve vilkårlig makt over Jesus. Han kunne la ham korsfeste og han kunne la ham gå fri. Og han undret seg over at Jesus ikke ville innynde seg hos ham. Han undret seg over at Jesus ikke ville være hans øyentjener. Jesus lot ham imidlertid forstå at Pilatus ikke hadde noen makt hvis den ikke var gitt ham ovenfra. Slik sto Pilatus i en stilling, i en posisjon, gitt ham å skjøtte. Pilatus var likeverdig med en hver annen person i så måte. Og slik hadde den som overga Jesus til Pilatus større skyld enn Pilatus, fordi vedkommende gjorde posisjonen utålelig. Det var den for Pilatus. Jødene erklærte at han var i konflikt med keiserens lover hvis han ikke lot Jesus korsfeste. Og lot han Jesus korsfeste ville han framstå som en despot. Stillingen var så utålelig at Pilatus vasket sine hender i det han dømte Jesus til korset. Og ved det ble legalitetsprinsippet i realiteten innstiftet. Det at høvdingen toet sine hender ville blitt oppfattet som veikt og utillatelig under en hver annen omstendighet. Men Pilatus viste med det at han selv sto under myndighet. Han var et menneske som alle andre. Hans stilling var avhengig av støtte. Og som avhengig av støtte kan en konge ikke utøve vilkårlig makt. Han må være til å forholde seg til.

Legalitetsprinsippet ble altså innstiftet ved Jesus. Prinsippet er det prinsipp at vi ikke skal forholde oss til hva Kongen synes om oss men utelukkende skal forholde oss til de rettigheter og plikter som av Kongen er vedtatte. Vi skal ikke være øyentjenere. Barmhjertighet er hva Gud vil ha, ikke offer. Legalitetsprinsippet er det prinsipp at herskeren ikke kan råde og dømme vilkårlig men myndighetsutøvelse skal være forutsigbar. For å si det enkelt kan Kongen, altså Staten, arrestere og fengsle en mann hvis vedkommende begår en straffbar handling, det vil si gjør noe som bryter med en lovregel. Men Kongen kan ikke arrestere og fengsle en mann fordi Kongen ikke liker ham. Mannen kan altså ikke arresteres og fengsles som kriminell. Hva Kongen synes om ham skal være helt uinteressant hva gjelder Kongens myndighetsutøvelse overfor ham.

Justitia er blind. Det er symbolet på legalitetsprinsippet. Justitia ble blind først på 1400-tallet, men det er Jesu’ Kristi fortjeneste at Justitia er blind. Justitia ble blind ved apostelen Paulus, som før han ble omvendt var en rettens tjener blant Israels barn. Han forfulgte kristne og fikk dem fengslet og drept i kraft av det syn at kristendom var folkefiendtlig. På en reise han dro på i denne sin tjeneste ble han av Gud blindet samtidig som at han fikk et syn. Det at han ble blindet er uttrykk for at han skulle slutte å tolke om folks atferd.

Det at Justitia er blind er uttrykk for at Justitia er upåvirkelig av dåring. Hun er blind for all makt og for all prakt og dømmer utelukkende i kraft av hva det er som faktisk har skjedd. Den myndighet som er gitt henne er å bedømme om folk etterlever sine rettigheter og plikter etter loven, og hun er forhindret blitt fra å dømme over person. Slik er makten til å forholde seg til. Folk er ikke redde for hva makten skal synes om deres person, men folk forholder seg til maktens bestemmelser som noe de enten etterlever eller ikke etterlever. Justitia utøver ikke vilkårlig makt i kraft av sine øyne til person.

Det er legalitetsprinsippet. Det er det prinsipp som skal prege vår myndighetsutøvelse: Myndig mening skal være enten ja eller nei. Folk skal utelukkende forholde seg til rettigheter og plikter de har etter loven og ikke forholde seg til hva Kongen synes om dem. Folk skal slippe å være øyentjenere. Makten skal være forutsigbar og forståelig. Folk skal være selvstendige. Det betyr at der ikke kan gripes inn i folks handlefrihet og eiendomsrett uten hjemmel i lov. Det betyr at ingen kan fengsles uten lov og dom. Og det betyr at lover ikke kan gi vilkårlig makt til noen tjenestemann.