Hva øyet ser

VAKSINIUS

Hva øyet ser

Med blikk for det skjønne

En diktsamling med rytme og rim

Tilfeldig dikt	Innhold	Informasjon
Kontakt informasjon

Vaccinius · Drømmen om Solveig

Djevlene versus Piken
Et utgangspunkt blir ødelagt når blikket til det gjør forsagt. Et utgangspunkt må være klart, og heldigst er det snilt og rart. Den djevel vet å skremme mann ved stygt å være ikke sann. Og det betyr at akt må gies. Men derved intet skjønn befries. Om ikke man er tydelig så er man ikke nydelig, så er man ikke prydelig. Man var helst ubetydelig. Ved tydelig å være vil den vakre høre framtid til. Ved løgnen ødelegges alt som noe burde være kalt. Så, når det gjelder, vær en så at noe blir å håpe på ved utgangspunktet som blir lagt. La håp bli tent ved noe sagt. Og den er vakker, den er skjønn som tydelig er, som sitt kjønn. For, ved å være åpenbar er en for framtid alltid klar.

Byrd
Når bjørka henter fram sin skrud og er om fest og frihet bud er hold i pryd og hold i drakt. Den stamme hvit gir treets prakt. Hver vår og sommer lyser den med blader små i vinden hen. Og når den gulner, etter hvert, blir drakten spill vi som vi har kjært. På vinteren står bjørka klar med grener nakne, søt og rar. Den står med styrke kulden mot med dype røtter, stødig fot. Og sånn er bjørka enhver lik. Men fargen gjør den særlig rik. Ved grønt mot hvitt blir meget sagt. Et skue er i bjørka lagt. Fra vår til høst, fra grønt til grått, ved knopp og blad en skjønnhet fått. Og mer er hva den bjørka gir: En sevje god det hvite frir.

Føling
Jeg føler for de barna små. De får ikke så mye sagt. Ved omtanke er hold å få. De kan jo ikke bare gå, men har å finne seg i makt. Jeg føler for de barna små. All eksistens erfares må for de som er i hver en akt. Ved omtanke er hold å få. Alt soleklart må sinnet nå når fred i sinnet trenger vakt. Jeg føler for de barna små. Alt månelyst får grunnen rå for de som med Gud har gjort pakt. Ved omtanke er hold å få. De barn er til å tenke på. En vokser ikke som forsagt. Jeg føler for de barna små. Ved omtanke er hold å få.

Jeg er en
Sjelen min er min fødselsrett, ikke en sak. Sjelen min er min myndighet. Sjelen er smak. Den er glød, den er lyst, den er hvordan jeg er. Den er navnet jeg bærer, den er meg som kjær. Det er mening med livet når meg jeg vil bli, når for navnet jeg står og vil være det i. Det er mening i livet om jeg er meg selv og er særlig å få, som den rennende elv. Jeg vil elske, og hate, og gjøre det klart hva jeg opplever, gjerne, hva jeg har erfart, men vi er ikke like. Og en ting står fast: Det er Kristus som driver meg. Ikke en last. Så, jeg er ikke død, ikke en posisjon, ikke kjedelig eller en slags sensasjon. Jeg er meg, og det er jeg ved å fremme mitt. Så kan nesten få være og bli hjertet sitt.

Biljardkula
Å vite opp og ned på ei biljardkule er lett om en får være kjekk og grei til sinns, med masse vett. Da kan man si at man fikk satt den kula opp på bord. Og da man så tok kula fatt var himmel over jord.

Det går veien
Nå er det bare uker før vi går inn i april. Vi ønsker det, vi må, vi bør, og det er hva vil vil. Vi elsker det, og tenker på hvor godt det faktisk er at våren er et vis vi får, med smil og lette klær! Ha takk, vår Gud, for tiden gitt. En mangler bare far, hvorved til stadighet er blitt fra den gang en var klar.

Høstens sak
En kjenner draget; det er høst, for noen kall, for noen trøst, men hvorom allting blir og er, nå trenger man de varme klær. Vi vet å kle oss. Mang en gang har hver og en møtt høstens sang. Det er det ytre som er så at en det indre passer på. De varme klær er hva vi frir. Vi kler dem selv, så merket blir. Og samtidig, der er en frykt om enn i genser synes trygt. Den sak er kanskje verdt å se. Til Gud, i kulda, bør en be. Den sommeren var full av lyst. Når høsten kommer, blir det tyst.

Klarte det - jeg
Vi vil samles i bunnen av bakken, hvor vi har en plass som er for både kjelke og ski. Og der bak oss er rennet, og skrekkblandet fryd, med balanse og fall og med hissende lyd. Det er noe å snakke om, kunne ha vært. Men en vil vel langt heller gi kunnskap på ert. Så, en sier, jeg tok et slags spor, oppå der. Jeg er helt sikker på at det livsfarlig er.

Hva øyet ser
Når jeg en gang får løst mitt hjem fra djevlers vold og fot i klem vil jeg vel lage noe fint da jeg ei lenger er forpint. Jeg lurer på hva det vil bli. Kan hende vil jeg blåse i den ting å lage, men en drøm er hva jeg lager, før og øm. Kan hende er det hva jeg vil. Jeg drømmer om en pikelill som jeg har laget til å bli de øyne jeg er drømmen i!

Filosofi
Når sykehuset overalt på nattestid er tomt og kaldt og ugjestmildt kan nattevakt vel bli litt varsom og forsagt. Da gjelder det å tenke på at gulvene er fred å få. For, om en på dem går omkring er stillheten er annen ting.

Det å godta
Det er jo gjerne så at i fiendeland blir man var på å få når man tråkker i sand. Men vet, trygghet er der at den djevel fjernt er. Og, er man bare akt er den djevel stor makt. Men, om noe er rart, gjør med en gang det klart. Er der avvik på gang er forfølgelsen lang. Om enn redd eller trygg, på et avvik gi akt. Djevel vil være stygg om du gir ham den makt.

Beskyttelsen min
Kristus er mitt verge. Jesus er mitt skjold. Jeg vil ikke sverge til et taktisk hold! Blomst er gitt å være, ikke paraply, det på tro og ære, også det ved ry. Jeg vil ikke terge Herren i fra mold. Kristus er mitt verge. Jesus er mitt skjold.

Det lille lys
Det var en gang et lite lys som var litt redd for pust. Det varslet med et lite gys om det med pust ble flust. Men det fikk ikke vise frykt i rommet som det var. De satte lyset i en lykt. Og slik fikk lyset far.

Irrasjonelt
Jeg fikk en gang å se en staur. Den var i myr satt opp. Og på den staur der gikk en maur. Den gikk på staurens topp. Kan hende var den myren redd, og ville være fri. Om ikke det var solens pledd den ville være i. Jeg skjønte ikke hva det var. Den enset ikke meg som ville gjøre saken klar. Jeg tror den koste seg!

Adel
En blomst vil gjerne åpne seg. Men ei en paraply. For den vil bare skjule deg og gi til live ly. Og når den dør, vil blomsten det ved jord å være i. Mens paraply er søppel, se, når livet er forbi. Og omskjæring av hjertet ditt, tenkt så, er veldig bra. Som kjærlig som naturlig gitt du løper mismot fra.

Rådyrungen
En rådyrunge spratt omkring og kjente på sin fryd. Det morsomste av alle ting var det å lage lyd. Det gjorde den til der en gang en elg kom som var stor. Da fikk det lille rådyr trang til juret til sin mor. * * * * Moralen er at lite dyr har mye av respekt. Og det har også liten fyr. Han krever alltid tekt.

I stormen
Jeg er en liten kjempe som Jesus passer på. På meg kan ingen lempe. For jeg vil stødig stå. Så jeg er satt på berget. På Kristus står jeg støtt og koser meg med verget når det omkring er bløtt. En kjempe vil jeg være når det omkring er stygt! Og Jesus har all ære. For berget er så trygt!

Min stand
Min helt er ikke konge stor. Mitt hold er ikke slavekor. Min helt er Moses, ved hans blikk. Mitt hold er Israel, som gikk. Til alle tider er det så at makt og myndighet å få er ikke rolle som en gjør men hjerte gitt som slår og blør.

Spor i snø
Det går et spor i snøens vell. Det spor kan gå i dal, på fjell, og overalt hvor faret er, det sporet laget noen der. Kan hende går det i et hell. Det går et spor i snøens vell. Kan hende går det opp til nut. Et spor til der en kan se ut. Kan hende går det inn til by der en kan finne verden ny. Det går et spor i snøens vell. Kan hende er det en apell. Du selv kan lage spor i snø. Du selv kan lage far, som stø. Europaveien er formell. Det går et spor i snøens vell.

De små ser
Når barnet klatrer opp til der hvor samlebåndets ende er og ser de varer følge på hverandre for et vell å få så tenker det kan hende at med kjærlighet er det slik fatt. Men mer sannsynlig er det blikk at varene et eie fikk. De er ikke så inne på filosofi, de søte små. Men likevel så blir det slik at varer sjekket ut gjør rik.

En stund
Vi samlet kongler under trær som uten videre nære var med rake stammer i honnør og barnåler i tusentall som alle viste fargen grønn. Og røtter gikk i jorden ned. Vi sanket der i ro og fred. På sånt et sted det fredfylt er, og hensikten er gjerne skjønn og tanken gjerne snill og rar. For krybbe sanket vi, og stall, og kjærligheten som gjør før. En hver av oss ble øm, ble ør. Vi satte oss på dette sted og så på fangsten i hvert fall. Vi plukket her, vi plukket der, og hver var på sin rolle klar som stundens forseggjorte lønn. Og vi fant sted som begge kjønn og gjorde som man gjerne gjør når man er mer enn der et par som bare følger strømmens led, som bare er den stunden kjær ved innhold være i et skall. På stedet hørtes intet knall. Hvert plukk gikk opp, og ned i lønn. Som minkende ble konglens hær tatt opp for ned til stallens dør å ikke ende i et skred men for å finne synets svar. For konge fritt, og fritt for tsar, for dronning med, for den slags kall, og fritt for alt som gjør fortred var stundens glede, stundens bønn. Men sikkert var der en sjarmør, og en prinsesse, der, i klær.

Jeg traff en pike
Jeg traff en pike på et hus der enhver er litt gal og dus, og hva den piken sa til meg var at en skulle være seg. Det er jo ikke galt, sa jeg. Jeg vil jo gjerne være meg. Men en må være mer enn det, sa hun. Å være er å le.

Sky smakløshet
Det å lyde en ordre ei fritar for straff. Det ble slått fast i Nürnberg, ved dommer som traff de som mente seg unnskyldte ved gitt beskjed om å drepe og mishandle på fangested. Det er ikke en tanke hva mennesket er. Det er ei en beslutning, det å være kjær. Må man lære de barn å foredle sin smak. Smak er sjel. Og Vårherre vil i den ta tak.

Sånn er det
Det er sånn at et dikt som ei feires kan bli ødelagt av en djevel som smerte vil gi. Det er sånn at forlegger vil sikre at dikt er bestandige uttrykk, og lykke på sikt. Det er sånn at forlegger vil holde i hevd – og sånn er det jo også med liv som er levd. En bedrift har å vise hva ansatte gjør, og å feire den særskilte er hva man bør. Men om en skriver dikt og får alt ødelagt av den djevel, skal en ikke være forsagt. Det er evne som teller når Kristus gir dag. Det er hjertet som gjelder og er til behag. Det er den ting som gjelder, for gammelt og ungt: Vi bør alle ha heldige utgangspunkt! Det er dette som gjelder i livet vi gjør. Overalt gjelder det at en må være før.

Påsketreet
Et påsketre så dagens lys i skarp kontrast til snø og gys, med fine egg og tull i ull. Og bjørka var av knopper full. Et bilde var det på at liv og frelse frir fra kulden stiv. Men vet du, kvinne, som det ga, at du er som det tre å ha.

Sorgens glede
Ved den skapende evne og lysten på liv har man funnet hva alle er vendt mot som driv. Og en brennesle fatter ei hva det der er. Og en orm nytter gift for å temme det der. Og når man går i snøen og får til et spor, og når man synger sammen med andre i kor, har man glede av det, men det er ikke lyst som det er å ha følelsen i eget bryst. Man vil lære, og elske, og hate, det òg, når man gir liv til Sønnen og ei går i tog. Men det viktigste er at man får til å bli. Dette ene er hva der er myndighet i.

Til økonomien
Var alle byer like, var ikke mye fryd. De byer utgjør rike ved gater, torg og lyd. La skape nye gleder. La skape nye rom og fargerike steder. La leden synes dum. Forskjeller skal vi prise. La male livets duk så ulikt er å vise, ei mennesker på huk. Lær barn å være frie, få tro på egne bein. Ei alle lar seg vie til makt som ei er grein. La ikkje kvinnen akte modeller for sitt kjønn. Gi kvinnen liv å makte. Da blir hun gjerne skjønn. Konsum gjør mange stygge, som ett i sjel og ånd. Kulturen gjør oss trygge om der er mange bånd. La ikke bli en lede hva vi er sammen i. Vær ett i fryd og glede. Gi glød og energi.

Til kontrollkommisjonen
Det er sånn på asylet at en bør ha ro, sånn at skader kan leges og at sår får gro. Er en syk, der på sinnet, bør hvitt være hvitt sånn at en kan få fred og bli sykdommen kvitt. Det er ikke i orden med sånn medisin en må ta i all evighet for å bli fin. Det er ikke i orden med bann over sinn, heller ikke med dom over rødmende kinn. Det er ikke i orden å kalle det tapt som er ikke til stede i tilfellet skapt. Og en har det å greie å gjøre det fint som for øyeblikket er blitt svakt og forpint. En får ha det for øye at grunnen blir lagt og at preget og svak er en hver som forsagt. Det vet også en hver pasient i harnisk. Ved et utgangspunkt heldig blir pasient frisk.

Oppgitt
Her igjen der forsøkes å male et fjes, men det blir ikke herlig og det er et pes da jeg mangler teknikken og hva som en må ha av kunnskap og evne for uttrykk å få. Jeg kan tegne. Og bedre vil tegningen bli om jeg øver og bedre et uttrykk vil fri. Det å male er for komplisert, synes jeg. Man må ha kurs og skole. Det er ei for meg. Så, nå tar jeg den pensel og legger den vekk. Jeg er sinnssyk og gal, ikke rett på en flekk. De som ennå er unge får utdanne seg. Som det skuffende passer, ei passer for meg! Og så går det en dag, det går to, det går tre. Over roten og stammen mitt løv lar seg bre. Og så er der, så sannelig, blomst i blandt løv og i hodet en pikelill som sier: Prøv!

Interessant
En fotball ruller rundt omkring som om den var en sjelden ting på bussen, som jeg sitter på for skyss å få og måltid nå. Den går i gangen opp og ned og sitter kanskje fast et sted. Og hva jeg tenker, er at så å drive på er blikk å få!

Sorgens lyst
Sorgens sorg er seg å tape. Sommer blir til høst. Sorgens glede er å skape. Det er sorgens trøst. Yppende vil sorgen være. Ypperlig er den om den frukt, på tro og ære, framviser, om enn.

Bli fri
Der intet er som svekker som synden på din vei. Til døden synden rekker om du den dreper ei. Den blir din ting å eie som du må pynte på. Og det som du kan greie lojalt for den må stå. Bli kvitt din synd ved Herren og få ditt morgengry! Når du har tatt bort sperren er du blitt født på ny.

En vantro maur
Det gikk en maur og kikket lurt på markens høye gress. Å klatre opp han burde turt om han var noe tess. Da ville han ha stilling fått som gressets overmann. I tua ville han ha gått for fryd å være sann. Men mauren tenkte på sitt ry som flittig arbeidskar. Som høy på det en er til bry og ikke snill og rar. Så fellesskapets diktatur forble å være glød. Og dommen var at han var sur den gang da han ble død.

Den største kunst
Den største kunst av alle er den kunst å dikte folk. Om du vil være kunstner, lær å gjøre fri fra bolk. Der er så mye nitrist brunst og forsvar av revir. Ved målet ditt, gjør folk til kunst som gleder og som gir.

Piken i gresset
Det gikk en liten kvinne i markens grønne gress. Hun hadde det i sinne å være noe tess. Men gresset er så lite, og når jo ikke fram. Da fikk hun det å vite at kornet føler skam. Da smilte piken flyktig. Så ba hun kort en bønn. Hun ba om å bli dyktig. Så lo hun, glad og skjønn!

Tilhørighet
Et lite ekorn hastig spratt og gjorde sin entré. Sånn var det med krabaten fatt. I stammen av et tre. Det tok seg inn og tok seg ut av treet i et sus. Så tok det med sin lille trut seg inn i konglehus. Det ville bare være med. Det brydde det seg om. Men ekornet fikk aldri fred hva enn det kom og kom. Så kom en katt og var litt gjest og ødet skogens ro. Og da fant ekornet det best i treet å ha bo.

Avmakt
Vi sitter på bussen og venter i ulike former og klær. Vi kalles vel gutter og jenter. Men alle er helt like her. Det er ikke bedre i bilen, som ferdes på vei som er gitt. Sjåføren kan vel bytte filen. Men løpet er som det er blitt. Jeg tenker på ordet for Herren. Jehova betyr at jeg er. Jeg tenker på hesten og kjerren, og litt på hva myndighet er.

Barnet
Der er ingen som tenker som barnet om Gud og som mindre er opptatt av glitter og skrud. Barnets utsikt er enkelt. Det vet at det får. Det å ta vet det godt at er ikke dets kår. Man vil eie så mye. Man vil være rik og få stilling og ære i samfunnet slik. Men på veien går barnet og tenker som så at det kanskje er blomster langs veien å få!

Deg i blikk
Jeg tenker på deg nå, da du er blikk å få. Du steller nå din tå til du skal ut å gå. I tanken får du rå som den som passer på hva legemet vil så. Som liljen skal du stå.

Det å klare
Alle venter vendepunktet. Presteskapet og adjunktet stormes med de mange krav: Lag en strand som frir fra hav! Kanskje var det skille rent om et berg tok bølgen pent. Kanskje var den dyp, den strand. Havet renner ut i sand. Hva vi trenger er distanse, fra det våte en avanse. Den som blir på stranden lider ved å se til begge sider. Lag ei hytte, rydd en skog, finn en vei, og nytt en plog. Hva en frir blir tydelig er det bare nydelig.

Det å lese bok
Jeg går i gang med lesing i ei såkalt viktig bok. Ei bok har kanskje det å si at ved den blir en klok. Om ikke en vil si det sånn at boka gjør en var. Den veier kanskje tusen tonn, som mektig eksemplar Men jeg vil si jeg blåser i det spill når jeg gir lyd. Jeg leser for mitt sinn å fri. Og det gjør jeg med fryd.

Du Mette
Mette, Mette, vil du gjette hva for ord jeg tenker på? Jeg vil si deg, det er vette som til gjette her får stå. Mette; vette og den gjette tok bort frykt, som mytisk hold. Du er nesten motsett, Mette, rart å komme deg i vold!

En kveldstur - første akt
Jeg tar skoene på, og de er ikke fler, men er mange nok til at de fottrinn seg ter, og der oppe, i hendene, har jeg en penn, og ved siden av den, en notisbok som venn. Det er lavt, det er høyt, hva mitt legeme får. Men jeg smiler til forholdet, her som jeg går. For, en motsetning tjener en hensikt på jord. Og, det er ikke de to som skaffer meg ord.

En kveldstur - andre akt
Nå er saken helt klar, jeg er lei av det der, av å være så liten og svak her jeg er. Så, jeg tenner motivet, det redskap jeg er i Guds hånd ved å tenke meg at jeg er kjær. Nå vil jeg tenke meg at jeg lykkes, for visst. Det er galskap å gå rundt og tro en er trist. Det er virkelig sinnssykt å finne på slikt. Hva jeg finner på heller, er å skrive dikt!

En kveldstur - tredje akt
Nå er jeg litt fornøyd. Jeg har skrevet to dikt. Det kan tyde på at jeg har evne og sikt. Hva det tredje skal bli for slags dikt får jeg se. Det vil nok komme til meg, ved Gud, tør jeg be. For, det er ikke sånn at jeg er meg selv nok. Jeg er heller en trengende, dum som en stokk. Men, som blekket som flyter og renner i penn kan jeg tenke meg at jeg kan være Guds venn!

Fakkelbærer
Som verdt å ha i mente jeg kjenner ei fin jente som gjerne liker tog som liker henne og. Som på henne må vente.

Fatalisme
Om jeg får være gutten din så vil jeg være veldig fin og mene at du valgte meg fordi jeg er betatt av deg. Så vil jeg være veldig rar og mene at jeg peiling har på det å være sånn betatt. Og da får du å ta meg fatt. Og dermed må jeg skjerpe meg og bedre bli betatt av deg. Da slutter jeg å gi honnør. Og du blir sint for hva jeg gjør.

Fint
En vasker i maskiner hva som er skittent, blitt. Og spiser mandariner, og druer, Gud en gitt. En telefon en eier en kan ta bilder med. En nyter fedres seier og bør med Gud ha fred. En er ikke så myndig, kan hende, lenger, nå. Men en kan være yndig. med blikk å håpe på.

Forsett
En fredens mann jeg være vil og høre lys og varme til, og akte liv, og ikke død. Det gode være ildens glød. En brennesle gjør jorda stygg. Og, huggormen er ikke trygg. Selv vil jeg være skjønn av vekst i billeduttrykk og i tekst. Selv vil jeg være en som frir det bundne, og som glede gir! Selv vil jeg ikke sitte fast i avmakt og i håp som brast.

Hva blir en
Det er ballspill som aktes på banen. Det er måltid som aktes i ganen. Om en vil til forundringen gløtte vil en få for humøret sitt støtte. Det i begge fall gjelder å tygge, og å smake, om saker er trygge. Der på stedet er hva en vil vinne også føde for sinne og minne.

I siget
En kan skynde seg langsomt om ikke en vil at det hals over hode ved verk skal gå til. Har en tid til å gjøre det, får en på stell det en får til. Og framgangen tjener en vel! Går det fort, uten vett, så forsvinner alt lett, da en ikke er der, ikke rett på en plett. Det er bedre å makte, og myndig å bli ved å føle det, at en har noe å gi.

Jeg er
Hva jeg er, kjenner jeg som meg. Jeg kjenner deg, jeg elsker deg. Da er det meg jeg kjenner på, å like meg hva jeg vil få. Jeg vil meg vel, vil høre til. Som oftest er det hva jeg vil. Men redd er jeg en dåre, blitt. Meg likt må være meg og mitt.

Jeg kan ikke klage
Jeg har tak over hodet, om enn det er grått og om enn hjemmet mitt er forferdelse fått. Jeg kan gå i butikken og kjøpe meg mat og bli mett av den maten jeg får på mitt fat. Jeg kan jo si goddag til en nabo, i blant. At jeg har det så ille er slett ikke sant. Så, jeg skal ikke klage, mitt liv er så der at jeg ikke kan klage på armod som er.

Knust
Nå er jeg over evne død. For jeg har faktisk ingen glød, Det eneste jeg tenker på er kjærlighet meg gitt å få. Jeg ble behandlet som en ting man ikke ville ha omkring. Og nå er jeg tilsidesatt. Sånn er det med et redskap fatt.

Konkurransens vinner
Jeg trenger ikke vinkere. For, jeg er mye flinkere enn hva jeg trodde at jeg var. Jeg gjør Guds nåde åpenbar. Så vil jeg bare late som om jeg til lyst og glede kom. Og ikke henge fra et tre, forbannet, det ved ansvaret.

Lyst
Det er en deilig sommerdag, Med sol og fyldig luft. Det lille vinddrag, til behag, lar føre med seg duft. For skjæra måsen synes brå. Men bare skrekk den får. Det intet er som her står på. Her er det fred som rår. Jeg tenker, jeg vil skrive dikt, om lyst, og om det alt. Nå vil jeg skrive dikt, og slikt! Nå er jeg til det kalt.

Lytt til ordet
Lytt til Ordet! Se på verden! Se hvor Ordet retter ferden! Verden være av verdi! – Søppel vil vi ikke bli! Se at gjennom ferden herdes, og at målet blir de lærdes. Se! Vi vokser av å synes! Ingen skal av verden tynes!

Min fryd
Ditt øye er som solen. Du ler i månens tegn Din sjel er som fiolen. Din sjel er sans for regn Du skinner som en stjerne Når du går meg forbi. Jeg ser på deg så gjerne, Litt spent, hva det vil si.

Min sommer
Etter vår kommer sommer, så høst, og så det som er vinter og som er som månen i ne. Våren har det alt i seg, den bærer det alt. Til å sette i gang, som et ny, er den kalt. Hvorfor er du så stille, min sommer, så vár. Våren er ikke liten, din blygsel er rar. Kanskje er det fordi våren ikke er tekst at du satser på å være liten av vekst. Du vil slutte med alt som hva til du er kalt. Du er der at du krever til høst å ha falt. Du er der at du krever at blomst blir til frø. Det, min sommer, er grunnen til at du vil dø.

Mitt sted
Jeg undres hvor du er. Det er mitt lodd, som kjær, å ikke vite hvor min hjertenskjære bor. Kan hende er du nær. Det er hvor håpet er. Jeg undres. På et sted jeg står som om i bed. Jeg blomstrer, og er blind, og prisgitt vær og vind. Jeg strekker meg mot ånd og tenker meg en hånd. Men krona, fri og fin, og duften, den er min. Jeg tenker ikke på en myndighet å få.

Nå - i dag
Tenk at du ved meg vil gå, – at den gleden er å få! Nå, i dag, vil jeg fortelle deg at gleden er ei snelle. Nå, i dag, skal du få vite, fisken kan på kroken bite. Havet, som i jeg får svømme, kan jeg ganske enkelt rømme.

Piken i borgen
Jeg tenker meg en jomfru i en borg med høye murer, tårn, og hus i klem. Jeg tenker meg en mann hun ser er hvem det er som elva i har pilk og dorg. Jeg tenker meg et liv i byens torg, og liv i tårnet som er pikens hjem. I borgens midte er en oss og dem, og en er ikke den som dyrker sorg. Så åpnes porten opp. Ei bru dras ned. Og øyet får et blikk for borgens fred. Den mann som fisket, fisker ikke mer. Så strømmer piken ut og artes ved å ikke lenger le i tårnets sted. For, mannen er det nå som ser og ler.

På skoleveg
Ei jente rett forbi meg går. Hun enser ikke meg. Hun er, kan hende, åtte år. Men heller sju, på veg. Hun går helt i sitt eget sinn, og ingen slipper inn. Der ingen rødme er i kinn, og intet tankespinn. På veg til skolen er hun nå, og plutselig tar hun av fra den vei for sprett å få på kampsteiner – det funn. En liten omvei, hopp og dans ved føtter lekent gjort ved blikket fast og sinnets svans. Så er hun kommet bort. I småløp over veien så til skolegårdens styr. Hun tenker kanskje på å få et fag, som det seg byr.

På stedet hvil
Jeg fatter ikke hvorfor gulv skal rime på det ordet ulv. Og heller ikke hvorfor frisk skal rime på det ordet fisk. Og kanskje ikke hvorfor spann skal rime på det ordet sann. Vel. Uansett, det gulvet er jo ikke til å unngå, her.

Myndighet
Jeg sitter heller nødig på sykkelsete, nå, for, jeg er ikke stødig, og, fort kan sykkel gå. Så slipper jeg å leke at jeg er sportsfantom, og heller kan jeg peke på veg i tid og rom.

Det fikentreet
Jeg aner ikke hva det treet ville ha. Jeg aner ikke når det fiken fra det går. Jeg aner ikke hvor det fikentreet bor. Men jeg vet sikkert hvem som har i det sitt hjem. Det er en kvinne hvis bekjennelse er kliss.

Tegningen
Et blikk er mye mer enn øyne. Et skue ikke alltid der. På skue vil det ofte røyne. Et ansiktsuttrykk blikket er. Et ansiktsuttrykk vil jeg tegne, om enn jeg lære kunsten vil. De sjelens vinduer jeg egne så de hører munnen til! Hva jeg ved strek vil ha på bordet er kjærligheten som jeg ser. Så, blikket følges må av ordet. Og øyne være munn som ser.

Til min hjertenskjære
Når vi vandrer i skogen, blant blomster og trær, kjenner lukten av glede der blåbærlyng er, vil jeg holde din hånd, kanskje litt, kanskje meget, og kjenne på at vi to sammen tar steget. Og når du stopper opp, og i undring du smiler, av hva du der ser under himmelen hviler, vil jeg trå litt tilbake, og se på ditt skue, og takke Vårherre for deg i mi stue. Se; ditt blikk er det rare, som ikke vil rå, men som kikker når undringen ei er å få. Der i skogen, med eimen av mose og vann, vil jeg selv ha det blikk som foredler en mann. Og da er det en enkel betydning jeg har. Du er synet sitt eie, og jeg er blitt kar. Og når vi derfra går og min hånd din hånd når vil jeg føle det rart, en juvel er erfart.

Utgangspunkt
Hva blir tanken og trøsten når intet håp er, når en ser bort på veksten, hvor praktfullt den står, når en kikker til dyret, hvor lekent det går, og der er ingen fryd når en ser på det der. På sin evne en tror, men den tro ikke vil vokse fram at en lykkes, med hva en enn gjør. En har vansker som gjør en alt annet enn før, og en vil ikke lykkes, en får ikke til! Det er da en må tenke på Herren, Vår Gud, på Jehova, som er livets jeg og vår lyst, som er styrken i sinnet og kraften i bryst, og si, bedre som utgangspunkt er jeg Guds bud! Og det vite, at Gud gjør seg best i det små, i den spede begynnelse, derfra å bli et anskuelig verk, som det er mening i. En får tenke at Gud er et oppdrag å få!

Vakkert
Jeg skal møte ei på byen. Det blir morsomt, det er vyen. Hun er som en solskinnsdag, – alt og alle til behag. Smilet lar hun ikke mangle. Hun vil ikke sloss og krangle. Hun er en fantastisk kvinne. Tenk at hun er en venninne.

Villdyret våkner
Jeg går inn i det innerste myndighetsrom. Det er ryddet, og bordplaten viser seg tom. Jeg forlot det en gang, ville lyse i fred. Men jeg angrer. Det var sånt et utmerket sted. Det var sånt et sted at jeg der følte meg fri. Jeg var vellykket der, når jeg rommet var i. Jeg var fri fra vurdering og hadde det fint når jeg ikke var riktig og ikke forpint. Hvor skal jeg nå begynne. Her virker så kaldt. Hvordan får jeg fram fresen fra den gang det gjaldt. Jeg går sakte til bordet og setter meg ned. Det får bli som det blir. Jeg begynner et sted.

Vett
Jeg ser ungene leke straks ved her jeg bor. Og det slår meg at jeg ikke vil være stor. Jeg vil peke og piske, som barnet med stav. Jeg vil hoppe og sprette, som sollyset av. Men jeg vil ikke gråte når noe går galt. Og jeg vil være myndig og høre befalt. Kanskje er det å leke hva jeg faktisk vil. Leke, og nyte livet, og høre Gud til!

Innhold

1. Adel
2. Avmakt
3. Barnet
4. Beskyttelsen min
5. Biljardkula
6. Bli fri
7. Byrd
8. De små ser
9. Deg i blikk
10. Den største kunst
11. Det fikentreet
12. Det går veien
13. Det lille lys
14. Det å godta
15. Det å klare
16. Det å lese bok
17. Djevlene versus Piken
18. Du Mette
19. En kveldstur - første akt
20. En kveldstur - andre akt
21. En kveldstur - tredje akt
22. En stund
23. En vantro maur
24. Fakkelbærer
25. Fatalisme
26. Filosofi
27. Fint
28. Forsett
29. Føling
30. Hva blir en
31. Hva øyet ser
32. Høstens sak
33. I siget
34. I stormen
35. Interessant
36. Irrasjonelt
37. Jeg er
38. Jeg er en
39. Jeg kan ikke klage
40. Jeg traff en pike
41. Klarte det - jeg
42. Knust
43. Konkurrantens vinner
44. Lyst
45. Lytt til ordet
46. Min fryd
47. Min sommer
48. Min stand
49. Mitt sted
50. Myndighet
51. Nå - i dag
52. Oppgitt
53. Piken i borgen
54. Piken i gresset
55. På skoleveg
56. På stedet hvil
57. Påsketreet
58. Rådyrungen
59. Sky smakløshet
60. Sorgens glede
61. Sorgens lyst
62. Spor i snø
63. Sånn er det
64. Tegningen
65. Til kontrollkommisjonen
66. Til min hjertenskjære
67. Til økonomien
68. Tilhørighet
69. Utgangspunkt
70. Vakkert
71. Villdyret våkner
72. Vett

Informasjon    Gå til topps

Kontakt informasjon

ADRESSE

Anders Woje Ellingsen
Rådyrveien 25 B
7082 Kattem
Norway

TELEFON

+47 905 59 772

E-POST

poet.on.view@gmail.com

WEB SIDE

www.prixnix.com

Informasjon    Gå til topps

Informasjon

Mitt navn er Anders Woje Ellingsen. Jeg ble født i 1963 i Trondheim, og jeg er bosatt i Trondheim. Jeg er opprinnelig militært utdannet men er i dag uføretrygdet og erklært sinnssyk. Jeg har skrevet dikt i mange år men har ikke fått utgitt noe. Siden 2014, omtrent, har jeg publisert det jeg har skrevet på internett, på egne nettsider på Blogger. Mitt prosjekt på internett er å finne på Trixnix.com.

Innhold    Gå til topps

Alle dikt er av og ved Anders Woje Ellingsen ved det registrerte varemerket Vaksinius. Enkeltpersonforetaket Verk A.W. Ellingsen har organisasjonsnummer 827 868 752.

Denne web-siden gjør seg i utskrift.

Denne samlingen ble satt sammen
18. juli 2023